Hvorfor har ikke alle land eID-er? (Og hvorfor har de nordiske landene dem?)

Elektronisk identifikasjon har blitt en viktig del av den nasjonale infrastrukturen i mange land.

Nordiske land som Danmark, Norge, Sverige og Finland er pionerer på dette området, og de har kommet langt i utviklingen og innføringen av eID-systemer. Nasjonale eID-ordninger er utbredt i Europa, selv om modenhetsnivået varierer.

Men ikke alle nasjoner i verden har tatt i bruk eID.

Hvorfor varierer implementeringen så mye?

Hva er en eID?

En elektronisk ID (eID) er et digitalt system for å verifisere en persons identitet på nettet, som gir innbyggerne tilgang til ulike nettjenester. eID krever vanligvis en kombinasjon av noe brukeren vet (som et passord), noe de har (et fysisk kort eller en app) og noe de er(biometriske data).

Hvorfor er de nordiske landene ledende når det gjelder bruk av eID?

De nordiske landene begynte å innføre de første nasjonale eID-ordningene på begynnelsen av 2000-tallet, og de har alle valgt ulike tilnærminger:

• Danmark: Det danske MitID er et resultat av et samarbeid mellom offentlig sektor og finansinstitusjoner. Systemet ble implementert gjennom en offentlig anskaffelsesprosess, og eies og forvaltes i dag av MitID-partnerskapet, som inkluderer Digitaliseringsstyrelsen og Finans Danmark.
• Norge: Det norske BankID eies og leveres av bankene. Bankene utsteder BankID til enkeltpersoner, og myndighetene anerkjenner og aksepterer den for tilgang til offentlige tjenester.
• Sverige: I likhet med den norske modellen er den svenske BankID-en levert av bankene og akseptert av myndighetene.
• Finland: Finland har et strengt regulert rammeverk for eID-er, der eID-utstedere er underlagt godkjenning og samsvarsrevisjoner av den nasjonale tilsynsmyndigheten Traficom. Samarbeidet mellom finske banker begynte på 1990-tallet med TUPAS-spesifikasjonene, og utviklet seg til Finnish Trust Network (FTN) i 2019. I dag utsteder ti banker FTN-godkjente eID-er, i tillegg til Mobil ID (Mobiilivarmenne), som leveres av de tre største mobiloperatørene.

Til tross for at disse landene følger ulike modeller, har de oppnådd betydelig suksess med implementeringen av eID. Denne suksessen kan blant annet tilskrives avansert digital infrastruktur, sterk støtte fra myndighetene og høy tillit i befolkningen til både statlige institusjoner og teknologi.

• Digital infrastruktur: I løpet av de siste to tiårene har de nordiske landene investert tungt i digital infrastruktur, som nå støtter sikker og utbredt bruk av eID.
• Støtte fra myndighetene: Myndighetene i de nordiske landene ser på eID som et viktig verktøy for å modernisere offentlige tjenester og øke effektiviteten. Deres engasjement for digital transformasjon resulterer i lovgivning og retningslinjer som fremmer sikre digitale identifikasjonssystemer.
• Hensyn til sikkerhet og personvern: De nordiske landene har innført strenge protokoller for å beskytte innbyggernes data. De nasjonale eID-systemene er bygget for å være svært sikre, og det gjøres betydelige investeringer for å styrke motstandsdyktigheten mot cyberangrep og nettsvindel.
• Tillit til myndigheter og teknologi: Norden er kjent for å ha høy tillit til offentlige institusjoner. Innbyggerne er mer tilbøyelige til å ta i bruk digitale tjenester og eID-er når de føler seg trygge på at dataene deres vil bli beskyttet.

Hvorfor har ikke alle land eID-er?

Mens eID har vist seg å være effektivt i Norden, har det gått tregere i mange deler av verden, og det er flere grunner til det.

• Kostnader og ressurser: Å utvikle og vedlikeholde et eID-system krever betydelige investeringer i teknologi, infrastruktur og sikkerhetstiltak. Land med begrensede ressurser eller økonomiske utfordringer kan finne det vanskelig å implementere slike systemer på nasjonalt nivå.
• Digital kløft: Mange utviklingsland har utfordringer med internettilgang, digital kompetanse og teknologisk infrastruktur. I regioner med lav internettdekning kan det være vanskelig å ta i bruk eID, ettersom innbyggerne kanskje ikke har de nødvendige enhetene og nettilgangen til å bruke digitale tjenester.
• Kulturelle og politiske faktorer: Det kan også være motstand mot å ta i bruk eID-er på grunn av kulturelle forskjeller, mistillit til offentlige systemer eller bekymring for personvern og overvåking. For eksempel kan land med mer autoritære regimer bruke digitale identifikasjonssystemer til å spore og kontrollere innbyggerne, noe som gjør at folk nøler med å ta dem i bruk.
• Bekymringer knyttet til personvern og datasikkerhet: Bekymringer knyttet til personvern og cybersikkerhet er en av de største utfordringene ved innføring av eID-ordninger. Potensielle datainnbrudd eller misbruk av personopplysninger er reelle trusler som krever sterke rammeverk for cybersikkerhet på nasjonalt nivå, noe ikke alle land har.
• Kompleksiteten ved implementeringen: Det er komplisert å skape et sikkert, brukervennlig og interoperabelt eID-system. Det krever koordinering mellom offentlige etater, privat sektor og tekniske eksperter. Noen land kan finne det vanskelig å integrere disse interessentene eller møte andre politiske eller byråkratiske hindringer.

Oppsummering

eID er i ferd med å få fotfeste over hele verden, med de nordiske landene i spissen. Europa er i ferd med å innføre et rammeverk for en pålitelig og sikker digital identitet for alle europeere i henhold til den nye eIDAS 2.0-forordningen.

Etter hvert som den digitale transformasjonen fortsetter, vil trolig flere land utforske fordelene med eID-er, men på grunn av ulike utfordringer vil det ta tid før eID-er blir tatt i bruk i stor skala.